Guitar Hero

Fredrik er konge, jeg eier og Ragnhild prøver. Jeg snakker om Guitar Hero.
I forhold til Guitar Hero er Singstar og Buzz middelmådig. I stedet for å drite deg ut på grunn av din elendige sangstemme eller din dårlige allmennkunnskap, kan du drite deg ut ved å være for treig i fingerbevegelsene.
Halv ett dro Raghild hjem, jeg og Fredrik spilte gitar til langt på natt.
Nå veit jeg hva jeg skal ønske meg til jul. Jeg kan se det for meg: 1. juledag sitter jeg med brillene på nesa, spiller Guitar Hero og er en skikkelig nerd. Det vil bli så flott.
Det hele foregår rett og slett på tv-en ved hjelp av Playstation. I butikken kjøper man spillet med kontrollen som er formet som en gitar.
Dette spillet er fantastisk. Man blir ikke bare glad av det, men blir svett også. Det er rett og slett litt slitsomt. I dag har jeg vond i fingerne.
Mens jeg spilte dette spillet begynte jeg å tenke. For et par dager siden leste jeg Siws refleksjon over hjernen. Akkurat som henne liker jeg tanken på hva som skjer når man tenker. I dette spillet tenker man ikke bare over hvordan man ser ut med gitaren foran seg, man tenker også på hvor man skal plassere fingrene på neste tone. Når hjernen har tenkt denne tanken ferdig sender den signaler raskere enn lynet ned til armen og fingrene og fingrene spiller de riktige tonene, dermed får du beskjeden: You Rock! Man føler seg herlig.
Selv om spillet er herlig er det ting som kunne vært bedre. Alle sangene er coverversjoner og grafikk og animasjoner var både kjedelige og litt dårlige. Likevel er jeg super på Surrender av Chip Trick og Woman av Wolfmother.